Burde ha gjort....

"Jeg burde ha gjort - kjøret" suser gjennom hodet. Følelsen av mislykkethet, mindreverd og indre stress. Det merkes i kroppen også, ikke bare i hodet. "Burde ha gjort ja, men vil jeg?"

Tekst: Hilde Rottem 

For meg har det vært vanskelig å finne svar når jeg har spurt meg selv - "hva vil jeg? /vil jeg dette?". Den indre stemmen har vært lav, knapt hørbar. Til tider har det ført til en nesten desperasjon. "Jeg MÅ jo for pokker vite hva jeg vil og ikke vil". Den setningen åpner opp for fritt spillerom for selvkritikeren. Og selvkritikeren tar velvillig plass - den elsker det. "

Jeg vet ikke hva jeg vil" - det er også et sted å være. Og i større og større grad har jeg blitt fortrolig med det. Det er helt greit å ikke vite, det er helt greit at den indre stemmen til tider er knapt hørbar eller til og med taus. Det er gode grunner til det. Men hva skjer når den pittelille, lave stemmen "jeg vil ikke", møter den fordømmende, strenge selvkritikeren som brøler "du burde!". Begge stemmene tilhører jo meg, de er en del av meg.

I hele livet mitt har jeg stort sett fulgt den strenge selvkritikeren. Jeg har hatt det mye godt i livet mitt basert på de avgjørelsene jeg har tatt. For noen ganger er de to stemmene enige. Men de gangene de ikke er enige, skapes det en slags indre uro i meg. Da er det ikke behagelig å være meg, usikkerheten vokser. Jeg opplever at når jeg blir mer bevisst på stemmene, blir jeg bedre kjent med meg selv. Da finner jeg også større ro i avgjørelsene jeg tar. For meg handler det om å ta meg tid og kjenne etter. Hjernen min søker enkleste vei.

Et banalt eksempel: Vaskerommet er fullt med skitne klær, jeg kan gå en tur innom og se på det, så tenker jeg "jeg gidder ikke nå". For meg kan dette lett tolkes som "jeg vil ikke". Jeg vet at jeg burde sette på en maskin, hvis ikke hoper det seg jo bare opp. Men hvis jeg stopper opp litt her - jeg liker å ha rene klær og jeg liker å ha valgmuligheten mellom den buksa og den andre. Så da vil jeg kanskje sette på den maskinen allikevel da? De juledukene som ligger helt nederst i dunken, de som burde vært vasket for 11 måneder siden, de gidder jeg ikke å ta i dag. Jeg vil ha rene duker til julen i år også, så jeg vil vaske de før 24. desember, men ikke i dag... Og den avgjørelsen kan jeg ha en ro med.

Når "burde-kjøret" går hos meg så hjelper det for meg å stoppe opp. Stille meg selv noen spørsmål. "Hvem burde jeg gjort dette for?" , "hva handler denne burde om?". "påvirker burde-avgjørelsen verdier og leveregler i mitt liv, er det mitt indre kompass som forsøker å fortelle meg noe?"

"Hvordan vil det være å for deg å gi finger'n til burde? - vil det være behagelig eller ubehagelig å være deg da?"

Ta godt vare på deg selv kjære deg - husk at du er verdifull for den du er.

// Hilde