Syk mann, sykt barn og syk selv

Hvordan er det å være deg når de rundt deg er syke? Hva hvis du selv er syk og de rundt deg viser omsorg? Tar du imot?

Tekst: Hilde Rottem 

Foto: Privat

Fredag ettermiddag drar jeg inn til Skøyen, det er en ny skolehelg. Lenge siden sist nå - jeg gleder meg til å treffe hele klassen og lærere. Det er godt å komme inn på EQ Institute sine lokaler, det er en ro, en hjertevarme og en energi som bare må oppleves. Klemmer - jeg klemmer i øst og vest, de andre klemmer i øst og vest - det er fredag og starten på en ny skolehelg her på Skøyen.

På lørdag morgen er jeg kvikk og full av energi når jeg står på badet og gjør meg klar for å dra. Thomas (samboer) er ikke fullt så energisk der han ligger igjen i senga. "Fader ass, tror jeg har blitt forkjølet" sier han.

Det blir en bra dag på skolen, gode menneskemøter og ennå mer klemming. På ettermiddagen når jeg kommer hjem har Thomas og yngstemann inntatt hver sin stol foran Tv'n, godt plantet under hvert sitt pledd. Det er ingen tvil - de er syke. Både stua og kjøkkenet bærer igrunn preg av det. Utrolig hvor raskt det hoper seg opp. Jeg gir begge et kyss på kinnet og et stryk over panna og kjenner på en medfølelse. Så gyver jeg løs på skitne sokker, tomt godteripapir og oppvaskmaskinen. Mens jeg stabler inn går det opp for meg... Jeg er ikke irritert..

Helt ærlig - slike situasjoner har jeg ikke taklet så veldig godt tidligere. Kroppsspråket har nok ikke vært til å misforstå. Det har vært mye demonstrativ sinna-stabling inn i den oppvaskmaskinen. Skapdøra til søppeldunken som smeller igjen og ganglaget, ja det med hæla først i gulvet,. Levner liten tvil om at jeg er forbanna.

Jeg husker første gangen Thomas var syk etter vi hadde flyttet sammen. Han hadde nærmere 40 i feber og var skikkelig tufs i formen. Det var sinna-vaskeren han bodde sammen med da... Jeg husker han ble så skuffet over voksenkjeften han fikk fra meg, så han kledde på seg og gikk en tur, det var rundt 20 minusgrader. Og jeg... jo jeg ble forbanna. Så utrolig barnslig måte å håndtere det på opplevde jeg, han kunne jo risikere å bli ennå dårligere også...

Men nå på lørdag ble jeg ikke irritert - jeg har tenkt mye på det de siste dagene. Hva har endret seg?

Jeg er oppvokst på 80-tallet og da var det viktig at barn var lydige, oppførte seg pent og var FLINKE. Og jeg var flink. Jeg ryddet rommet hver uke og polerte møblene med JoNi. Jeg hadde en heklet duk på nattbordet og sparte sjokoladen fra julekalenderen i eget glass frem til den store dagen - fornuftig! I voksenlivet mitt har jeg videreført mange mønster fra barndommen. Min egenverdi har vært definert av hva jeg gjør, ikke hvem jeg er. Så en kjøkkenbenk full av oppvask og skitne sokker i stua har jeg latt definere min verdi.

De siste 3 årene har mine gamle mønster og sannheter vært under min egen lupe. Og her har jeg funnet GULL. Ved å oppdage disse mønstrene, bearbeide ufølte følelser og øve på egenkjærlighet, har jeg kommet dit at jeg ikke ble irritert nå på lørdag. Jeg vet at alle gjør så godt de kan til enhver tid, ut ifra sine forutsetninger - også jeg. Jeg øver på å si til meg selv at jeg er bra nok. Ved å gi meg selv denne kjærligheten og omsorgen har jeg også kjærlighet og omsorg å gi til de rundt meg. Jeg vet at sinna-vaskeren kan komme frem i meg igjen, og det er helt greit. Jeg liker henne også jeg. Nå opplever jeg at jeg i mye større grad er i stand til å velge, ikke bare handle på autopilot.

På søndag ble det skole via Teams for meg og etterhvert som dagene går og formen min ble dårligere, så hopet det seg opp på kjøkkenbenken igjen. For meg er det en øvelse å gi slipp og bare tillate at slik er det nå. Og en ennå større øvelse i å tillate meg å ligge på sofa'n foran tv'n, under et pledd og se på at Thomas lager middag og rydder. En ny dårlige samvittigheten dukker opp før jeg rekker å deale med den første.. - tenk om all den klemmingen har smittet noen fra skolen med korona...

Da lukker jeg øynene og hvisker til meg selv:

"Jeg liker deg for den du er jeg, du er bra nok og gjør så godt du kan"

//Hilde